Superslurpere

 I midten av galaksene er det supertunge sorte hull som slurper i seg alt som kommer i nærheten. Disse superslurperne får stoff til å virvle rundt seg på vei mot undergangen.

Stoff virvler i spiral inn mot et sort hull. Litt stoff skytes ut igjen i form av gass-stråler. Illustrasjon: Chandra Team/NASA

   Det (virkelig!) store kræsjet

Vår store nabogalakse - Andromedagalaksen. Foto: NASA

  En reise gjennom stjernenes fødestue

Dansende stjernelik

Tett stjernerest. Illustrasjon: Casey Reed, Penn State

Her kan du se en slik supertett stjerner som snurrer. Den er så kompakt og overflaten så stiv at skorpen kan sprekke og utløse intense stråleblaff. De siste ti årene har flere slike stråleblaff “grillet” den øvre delen av atmosfæren. Mpeg-format, 24 MB

 

Her finner du en liste over de store himmelbegivenhetene som begynner 21. desember i år.

 

Her finner du mer om de store oppdagelsene og begivenhetene de siste 10 årene.

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Foto: NASA, JPL-Caltech, Morten Bilet, Forsvarets Orion-fly, astronomi.no

Tiåret vi er i ferd med å avslutte gjorde astronomien til allemannseie i Norge. Spektakulære bilder fra romteleskoper, med Hubble i første rekke, har vist oss fantastiske galakser, superslurpende sorte hull og andre merkelige objekter. Tallrike romsonder har besøkt himmellegemer og gitt oss fascinerende bilder og storslagne oppdagelser. Folk gikk mann av huse for å oppleve storslagne og sjeldne himmelbegivenheter. Mange mener at vi de siste 15 årene har lært like mye om rommet som de foregående 400 årene til sammen!

Og tiåret ble avsluttet med det internasjonale astronomiåret 2009 for å markere at det er 400 år siden Galileo Galilei rettet en kikkert mot himmelen og innledet den moderne astronomi. En god del av tiårets begivenheter og ikke minst de fenomenale oppdagelsene i rommet er oppsummert og presentert i Norges første dokumentar om verdensrommet – ”Universet – en spektakulær reise i kosmos”

På www.bangirommet.no er det laget en oppsummering av tiårets store begivenheter:

- De store astronomiske begivenhetene i Norge dette tiåret

- Meteorittbombardementet som startet i 2006

- De største astronomiske mysteriene

- Store oppdagelser gjort i rommet de siste 10 årene.

- Noen glimt på hva det kommende tiåret vil by på

Dette omfatter blant annett den største solformørkelsen i Norge på nesten 50 år, meteorstormer, totale måneformørkelser, den nærmeste Mars-passering på nesten 60 000 år, den første Venus-passasje i moderne tid, unike meteoritter som folk nesten fikk i hodet, løsningen på Universets største mysterier, oppdagelsen av Universets største tomrom, funn av planeter i beboelig sone rundt andre stjerner osv. osv.

Liten måneformørkelse nyttårsaften

Nyttårsaften inntreffer en delvis måneformørkelse som er synlig fra Norge. Formørkelsen blir neppe spesielt iøynefallende, men man vil lett kunne se at noe ”merkelig” har skjedd med Månen. Årsaken er at Månen beveger seg gjennom jordskyggen. Dette inntreffer fra 18.17-22.28, men det er hovedsakelig fra 19.52-20.52 folk vil se at Månen er annerledes. Da befinner den nedre delen av Månen seg inne i helskyggen fra Jorden.

Denne delen av Månen kan få en rødaktig farge og være vesentlig mørkere enn øvre del av måneskiven.

Begivenhetene i 2010

Det blir en rekke spennende begivenheter på himmelen i 2010.

Planeten Mars er nærmest Jorden og veldig lyssterk i slutten av januar. Den minste avstanden blir 99 millioner km og vi ser Mars som en meget klar, rød flekk på nattehimmelen. Ringplaneten Saturn står flott plassert på sydhimmelen og på sitt fineste i februar og mars.

De beste meteorsvermene:

-Kvadrantidene 3. januar (kortvarig, noen titalls stjerneskudd i timen denne kvelden og natten)

-Perseidene maks. 12. august (varer mange dager før og etter denne kvelden)

-Geminidene maks 13. desember (varer flere dager før og etter denne kvelden, kan bli virkelig flott i 2010)

Perseidene pleier å by på inntil 60-100 stjerneskudd i timen. Geminidene har virkelig slått til de siste årene og kan i 2010 by på et praktfullt show med nærmere 200 stjerneskudd i timen. Månen er fraværende og gir oss derfor fullt utsyn til meteorene.

Men det aller viktigste skjer 21. desember 2010. Den totale måneformørkelsen denne dagen er starten på en virkelig formidabel periode med himmelfenomener som vil vare i flere år, se

http://www.bangirommet.no/begivenheter.html

Vurdert til: av 62 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Titan ble 8. juli 2009 fotografert bakfra. Lysglimtet øverst på sigden skyldes sollys som reflekteres i en væskeoverflate – en sjø!

Kjempemånen Titan som går i bane rundt Saturn har opptatt forskerne i lang tid. Månen er så stor at den holder på en tett og nesten ugjennomsiktig atmosfære som gjør det veldig vanskelig å undersøke overflaten. En europeisk sonde ble derfor sendt ned mot overflaten i 2005 og denne fotograferte elver og hav. Selv om det tilsynelatende nylig hadde vært nedbør virket elvene og sjøene tørre ved landingen.

Radarundersøkelser med NASAs hovedsonde Cassini har senere avdekket det som trolig er en rekke større og mindre sjøer av flytende hydrokarboner på overflaten av Titan.

Antagelig er det for en stor del snakk om flytende metan. Dette stoffet er i gassform her på Jorden, men de iskalde 180 minusgradene på Titan får metanet til å flyte. De fleste sjøene befinner seg på den nordlige halvkulen, men denne har ligget i nattemørke i 15 år på samme måte som polområdene her på Jorden er mørklagte i flere måneder på grunn av årstidene.

Men titan nærmet seg vårjevndøgn i august og sollyset nådde igjen ned til de mistenkte sjøene. Et av Cassinis kameraer fanget da opp sollys som skinner i en av sjøene. Vi kjenner det samme fenomenet på Jorden når Solen står lavt. Synlig lys blir for det meste ”visket ut” av den disige atmosfæren, men i infrarødt lys (varmestråling) kunne Cassini observere lysglimtet.

Ved å sammenligne bildet med eldre radarbilder og bilder tatt i nesten synlig lys, har astronomene funnet ut at lysrefleksjonen kommer fra den sydlige kystlinjen til en innsjø som kalles Kraken Mare. Denne innsjøen dekker omtrent 400 000 kvadratkilometer og refleksjonen kommer fra et sted som ligger på 71 grader nord og 337 grader bestlig bredde på Titan. Bildet ble tatt 8. juli 2009 fra omkring 200 000 kilometers avstand. Fenomener ned til omtrent 100 kilometer kan skimtes på denne avstanden.

Se mer om oppdagelsen på www.bangirommet.no.

Vurdert til: av 38 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden 2001 har forbedrede metoder for studier av disse krystallene og karbonatskiver blitt tilgjengelige. Dermed har man fått forbløffende bevis for at steinen faktisk kan ha inneholdt livsformer en gang for veldig lenge siden. De nye oppdagelsene har medført intense diskusjoner i forskermiljøene og en rekke forskere er nå overbevist om at steinen faktisk inneholder de første bevisene for utenomjordisk liv!

De fjernstyrte kjøretøyene Spirit og Opportunity, samt resten av armadaen av romsonder som undersøker Mars, har de siste årene gitt oss sikre bevis for at Mars en gang var en våt og jordlignende planet med elver, hav og regn. Atmosfæren var mye tettere og varmere enn den er nå, omtrent slik som forholdene var på Jorden da livet oppstod her for omkring 3,5-3,9 milliarder år siden.

Sist vinter ble det også oppdaget at noen områder på Mars slipper ut store mengder metan når det er lokal sommer, som om det skulle foregå forråtnelse dypt nede i fjellgrunnen.

Det kan nå se ut til at vi nærmer oss en av de største vitenskapelige oppdagelsene i historien: Funn av livsformer utenfor Jorden

Se www.bangirommet.no for fullstendig tidslinje for steinen, mer informasjon og oppdateringer. NASA skal komme med mer detaljer i løpet av noen dager.

Vurdert til: av 82 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Objektet sikret seg en plass i historiebøkene og astronomenes hjerte da man rundt 10 år etter oppdagelsen studerte Cygnus X-1 i både røntgenstråling og synlig lys. Det ble raskt opplagt at en del av objektet er et sultent sort hull. Hullet veier 10 ganger så mye som Solen og farer rundt en blå superkjempe-stjerne som er dobbelt så tung. Hete gasser strømmer ut fra stjernen, blir samlet og delvis fanget av hullet og en del stoffet virvler i spiral innover mot det kosmiske sluket. Underveis mot undergangen varmes gassen kraftig opp og den sender ut intens røntgenstråling.

Men fortsatt oppdages det merkelige egenskaper ved Cygnus X-1. Det aller siste er at det sorte hullet snurrer veldig sakte rundt seg selv. De aller fleste hull antas å rotere meget raskt. Årsaken er i dette tilfellet antagelig at hullet oppstod i en meget uvanlig type supernova som fjernet det meste av spinnet (rotasjonen) fra hullet som oppstod …

Vurdert til: av 278 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Opplevelsen var spektakulær og enestående. Man må egentlig ha opplevd en slik formørkelse for å kunne fatte hva det dreier seg om! Du kan imidlertid finne en del bilder og film fra begivenheten på www.bangirommet.no. Mer film og dokumentasjon blir snart tilgjengelig på en DVD som omtales på samme nettsted.

Solformørkelsen og alt arbeidet rundt den er en av grunnene til at det er lenge siden jeg har hatt anledning til å skrive på denne bloggen. Men nå skal det komme mer oppdateringer fremover!

Vurdert til: av 172 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Romteleskopet Herscahel. Illustrasjon: ESA

Herschel er med sitt speil på 3,5 meter et meget stort romteleskop og 50 % større enn det berømte romteleskopet Hubble som i disse dager blir reparert av mannskapene på romfergen Atlantis. Men i motsetning til Hubble skal Herschel observere stråling som er usynlig for våre øye, nemlig fjern-infrarød stråling. Dette er varmestråling fra svært kalde objekter. Universet er bare i liten grad studert i denne typen stråling som samtidig vil gi oss et helt nytt syn på unike prosesser, blant annet hvordan de aller første stjernene i Universet ble til. Herschel er med sin høyde på 7 meter og diameter på 4 meter svært stort. Speilet er 6 ganger større enn forgjengeren ISO som ble sendt opp i 1995.

Romteleskopet Planck. Illustrasjon: ESA

Planck har et 1,5 meter stort speil som skal fange inn lyset fra selveste Big Bang! Omkring 380 000 år etter starten (som igjen fant sted for 13,7 milliarder år siden), klarnet endelig gassen som var temmelig jevnt fordelt gjennom rommet og slapp løs lys. Dette lyset observeres i dag som såkalt kosmisk bakgrunnsstråling.

Allerede da lyset slapp løs fantes det små ujevnheter i gassen. Noen områder var litt tettere og varmere enn andre. De var frøene til våre dagers galakser og galaksehoper.

Ved hjelp av avanserte instrumenter kan detaljene i ujevnhetene studeres og de gir oss fantastisk kunnskap om selve Big Bang, inkludert dets tidligste faser, Universets sammensetning, den mystiske mørke materien og muligens også hva som var før vårt univers og hva som er utenfor Universet. Planck skal samle 15 ganger mer informasjon enn noen av forgjengerne.

Teleskopene sendes opp med samme rakett fra Fransk Guyana kl. 15.12 norsk tid i dag, 14. mai. De skal plasseres i et punkt som befinner seg 1,5 millioner kilometer fra Jorden i motsatt retning av Solen. Alt med disse teleskopene er spesielt. De er utstyrt med over 2000 liter flytende nitrogen som skal kjøle teleskopene til utrolige 0,1 (Planck) og 0,3 grader (Herschel) over det absolutte nullpunktet, eller 273 kuldegrader på vår vanlige temperaturskala.

Omkring 200 millioner år etter Big Bang hadde gass-skyer begynt å samle seg til de første stjernene og galaksene. Disse inneholdt kun de enkle og lette stoffene hydrogen og helium og stjernene oppførte seg på en helt annen måte enn dagens stjerner. Urstjernene var mye tyngre, hadde ekstremt stor lysstyrke, eksploderte med ekstreme smell og produserte grunnstoffene som var en forutsetning for alle senere generasjoner med normale stjerner, for planeter og ikke minst for livsformer som oss selv.

Det er derfor uhyre interessant å prøve å finne ut hva som faktisk skjedde da de første stjernene ble til, men samtidig er det eksepsjonelt vanskelig fordi vi må se mer enn 13 milliarder lysår ut i rommet for å kunne se 13 milliarder år tilbake i tid.

Herschel vil også brukes til å studere stjernedannelse som finner sted i dagens univers og de gigantiske, kalde (og derfor mørke) skyene av gass som svever omkring både inne i galaksene og mellom disse.

Til sammen vil Herschel og Planck gi oss et helt nytt innblikk i verdensrommets historie, hvordan dette har oppstått og utviklet seg.

Les mer på www.bangirommet.no.

Vurdert til: av 445 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Theia treffer Jorden. Illustrasjon: ESA

Månens opprinnelse har alltid vært et mysterium. Jordens måne er usedvanlig i stor i forhold til moderplaneten og Jorden og Månen er i virkeligheten et dobbeltplanetsystem. Under måneferdene ble 382 kg månestein bragt tilbake til Jorden. Disse viste at Månen delvis inneholder stein som kan komme fra Jorden og delvis fra et annet stort himmellegeme. Etter hvert ble derfor den såkalte kollisjonshypotesen populær.

Det er flere illustrasjoner og animasjoner på www.bangirommet.no.

Hyptoesen sier at veldig tidlig i Solsystemets barndom kolliderte et mars-stort objekt med Jorden, slynget stoff ut i rommet og laget en sky av stoff som etter hvert samlet seg til Månen.

Moderne datasimuleringer tyder på at objektet, vår søsterplanet Theia, gikk i den samme banen rundt Solen som Jorden og at det tok fra noen titalls millioner til 100 millioner år før Theia kræsjet inn i Jorden. Theia gikk fullstendig i oppløsning, dro med seg en stor del av Jorden og slynget stoffet ut i rommet. Stoffet tok en runde rundt restene av jordkloden, falt ned igjen med enorm kraft og ble slynget ut igjen for andre gang. I løpet av ytterligere 1 – 100 år klarte skyen av vrakstoff i bane rundt Jorden å klumpe seg til å lage Månen. I løpet av de anslagsvis 4,4 milliarder årene som har gått har Månen gradvis fjernet seg fra Jorden.

Teorien sier at Theia kom fra et av Jordens såkalte Lagrangepunkter. Dette er punkter der tyngdekreftene fra Jorden og Solen oppveier hverandre slik at objekter som befinner seg der kan ligge omtrent i ro. Byggeblokkene til planetene, såkalte planetesimaler, samlet seg til Theia i et av de stabile punktene som ligger på siden av Jorden.

Theia kunne ha ligget i ro der ganske lenge, men tyngdekreftene fra andre voksende planeter, for eksempel Venus, ville til slutt ha skjøvet Theia ut av sin stabile posisjon og på en selvødeleggende kurs mot Jorden.

Selv om Theia for lengst er historie, kan rester etter planetesimalene eksistere i et av de to stabile områdene. Solsondene STEREO har nå begynt letingen etter spor. Eventuelle asteroider der må være mindre enn en kilometer i utstrekning, ellers ville de allerede være sett fra Jorden. Hver stabile posisjon er omkring 50 millioner kilometer bred, så det er enorme områder å lete i for STEREO-sondene. I september og oktober kommer sondene til de innerste delene av de aktuelle områdene.

Letingen etter ”nåla i høystakken” kan gi oss glimt av kampesteiner fra den dramatiske hendelsen som gjorde at vi er til. Uten Månen som en stabiliserende faktor ville avanserte livsformer neppe kunnet utvikle seg på Jorden.

Bildene fra STEREO legges ut på nettet og alle kan gå inn og lete etter Theia-spor. Se her:

http://sungrazer.nrl.navy.mil/index.php?p=lagrange_campaign

Vurdert til: av 316 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Spiralgalaksen M101 fotografert med tre ulike romteleskoper. Foto: NASA

Det er spiralgalaksene M101 som blir vist i fantastisk detalj denne gangen. Denne spiralformede galaksen med mange milliarder stjerner befinner seg 22 millioner lysår unna og ligger med siden mot oss slik at spiralarmer og struktur kan nytes i all sin prakt.

Galaksen er undersøkt med flere forskjellige romteleskoper og observasjoner fra Spitzer Space Telescope (infrarødt), Hubble Space Telescope (synlig lys) og røntgenobservatoriet Chandra blir sammenlignet her. Rødfargen fra Spitzer viser varmestråling fra støvbånd der stjerner kan dannes. Det meste av det synlige lyset kommer fra stjerner og disse viser formen på spiralarmene på samme måte som støvbåndene. Røntgenstrålingen stammer fra ekstremt varm gass, gjerne fra eksploderte stjerner og virvelskiver rundt sorte hull.

Hvert kamera gir oss et unikt innblikk i galaksens oppbygning – til sammen får vi et bilde av M101 i tid og rom som tidligere var helt utenkelig.

Du finner mer informasjon om bildene og fullversjoner på www.bangirommet.no

Vurdert til: av 874 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Metan på Mars. Liv også? Foto: NASA

Det er de aller siste årene blant annet funnet så mye is at det i smeltet form kunne dekket Mars med et hav som i gjennomsnitt ville vært 11 meter dypt.

http://www.astro.uio.no/ita/nyheter/marsis_0407/marsis_0407.html

I 2004 ble det funnet betydelige mengder metan i atmosfæren på Mars. Metanet ligger som en dis i enkelte områder. Kilden til denne gassen er meget interessant: Enten skyldes gassen vulkanisme eller gassen kan skyldes mikroorganismer, for eksempel bakterier. Under forholdene som råder på Mars er ikke metan stabilt. Dersom metanet ikke ble etterfylt, ville det vare bare noen få hundre år. Det må derfor finnes en eller annen mekanisme på Mars i dag som fyller på med denne gassen i atmosfæren. Man ser for seg to muligheter, begge er vitenskapelig interessante, den ene er i tillegg sensasjonell:

- Vulkanisme: Metanet kan være dannet gjennom vulkansk aktivitet. Lava som trenger seg opp gjennom undergrunnen kan frigjøre metan. Hittil har man imidlertid ikke funnet noen varme, vulkanske flekker på Mars selv om mange romsonder har lett gjennom mange år.

Det må i tilfelle være snakk om sovende vulkaner som skaper varme flekker godt under bakken. Dersom slike finnes vil det være perfekte steder for enkle livsformer å formere seg. Vann-isen som vi allerede vet eksisterer under overflaten på store deler av Mars vil i disse områdene ha tint og gi en kombinasjon av fin temperatur og væske.

- På Jorden dannes metan av bakterier som bruker hydrogen og karbondioksid som råmaterialer. Jordiske mikrober trenger ikke oksygen for å overleve og formere seg. Bakterier av samme type ville kunne eksistere på Mars.

Se også

http://www.astro.uio.no/ita/nyheter/mars_0304/mars_0304d.html

Nye oppdagelser

Funnene som er offentliggjort viser at metanet forekommer i enkelte områder som ser ut til å være aktive og dessuten inneholde vann. Sporstoffer etter vulkansk aktivitet er ikke funnet og selv om man fortsatt mangler endelige bevis for eksistensen av livsformer, er det nå mer sannsynlig at metanet stammer fra liv enn fra vulkaner.

Dette er i tilfelle liv som har overlevd nede i berggrunnen fra en tid da forholdene på Mars var mye triveligere enn i dag: Atmosfæren var tettere, varmere og flytende vann og nedbør preget overflaten.

Dersom det skulle vise seg å være mikroorganismer vil det være det første bevis for livsformer utenfor Jorden noen gang. Oppdagelsen vil være meget sensasjonell og blant de største vitenskapelige oppdagelser i historien.

Funnet av selv den enkleste livsform utenfor Jorden viser at liv kan oppstå mange steder og åpner muligheten for svært mange og varierte livsformer omkring i Universet. Bare i Melkeveien er det anslagsvis 20 milliarder planeter – av disse er omkring 350 funnet hittil.

Veldig mye forskning dreier seg i dag om å lete etter utenomjordisk liv eller å forstå mulighetene for at slikt liv skal oppstå. Letingen er meget aktiv og frem til 2025 vil i praksis hele Solsystemet og exoplaneter ut til flere hundre lysårs avstand være saumfart.

http://www.nasa.gov/home/hqnews/2009/jan/HQ_09-006_Mars_Methane.html

Vurdert til: av 458 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende