I midten av Melkeveien lurer et svært sultent beist av et sort hull. Fra tid til annen sluker det hele stjerner, planeter og solsystemer i en lang jafs. Men Universet kan være nådeløst og i andre galakser finnes enda større og mer sultne hull.

Når virkelig store og tunge stjerner dør, de som er minst 40 ganger tyngre enn Solen, kan en del stoff bli klemt så hardt sammen at tyngdekreftene går berserk. Til slutt kan ingenting slippe unna, ikke en gang lys. Da har et sort hull blitt til.

I motsetning til vi kanskje skulle tro er slike hull knøttsmå i forhold til det meste som finnes i rommet. Et ”vanlig” hull er fra 35-85 kilometer i diameter. Dersom du nærmet deg et slikt hull, ville du se en sort ball mot stjernene i bakgrunnen (se illustrasjonen under). Selve hullet sender ikke ut lys, men du ville skjønne at noe skummelt lå foran deg.

Og dersom du nærmet deg for mye, ville tyngdekreftene begynne å suge deg og romfartøyet ditt innover. Dersom du står oppreist, er føttene nærmere hullet enn hodet og føttene opplever sterkere tyngdekrefter. Du blir dratt hardere og hardere og samtidig klemt sammen fra sidene. Dette kalles spagettifisering og noe vi helst ikke bør oppleve!

Heldigvis er det ekstremt langt mellom hullene og sjansen for å treffe på et sort hull er mye, mye mindre enn mikroskopisk liten. Siden slike hull er såpass små, merkes de bare over et veldig lite område og det er begrenset hva de klarer å slurpe i seg.

Superskumle hull

I midten av nesten alle galakser, slik som Melkeveien, er det imidlertid mye større beist. De veier fra noen få millioner til tre milliarder ganger så mye som Solen og de største er på størrelse med vårt solsystem. Disse er det ikke lurt å bryne seg på!

Hullet som ligger i midten av Melkeveien er forholdsvis moderat og veier ”bare” 2,6 millioner ganger så mye som Solen. Diameteren er dermed 16 millioner kilometer. Flere ganger de siste noen millioner år, trolig også ganske nylig, har dette hullet slurpet i seg store stjerner og alt som måtte høre til av dressing, slik som planeter, måner og asteroider.

Fortsatt går det dødsdømte stjerner i bane rundt monsterhullet. Stjernene sirkler nærmere og nærmere og rives til slutt i stykker av tidevannskreftene. Så slurpes det meste inn, men litt reddes ved at det skytes ut i to retninger i form av intense gass-stråler. Det er restene av disse oppgulpene som avslører hullets dramatiske historie.Dette er vist på illustrasjonen ovenfor.

Men store teleskoper avslører enda mer intenst spisende hull i midten av fjerne galakser. NASA har nylig gjort en undersøkelse som viser at de yngste galaksene og dermed de yngste hullene, er hissigst. Disse kan være langt tyngre og større enn hullet i Melkeveien og slurpe i seg mange stjerner på bare noen få år. I dødsprosessen sendes det ut ekstremt store energimengder som gjør det mulig for astronomene å studere fenomenet på virkelig store avstander.

Astronomene får da mulighet til å se såkalte kvasarer, blazarer, radiogalakser og annet snacksy hodebry!

Du kan lese mer om sorte hull av alle varianter, hva de finner på og hvordan de dannes i boken Bang! Der kan du også se hva som skjer når Melkeveien og Andromedagalaksen med hvert sitt kjempehull braker sammen om ca. 5 milliarder år. Film av dette og annet om sorte hull finner du også på www.bangirommet.no.

 Her er pressemeldingen fra NASA om deres undersøkelse av superhullene. På illustrasjonsserien nedenfor ser du hva som skjedde da et sort hull slukte en stjerne for noen få år siden. Artikler om sorte hull finner du også her.

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange synes sikkert at det har vært guffent vær i Norge i sommer, men trøsten får være at det kanskje er enda verre på vår naboplanet Mars. De voldsomme stormene som herjer der kan snart sees fra Jorden og er da de eneste værfenomenene i rommet som kan sees uten kikkert.

Mars ligger atskillig lenger fra Solen enn vi gjør og derfor er det kaldere der. Men midt på dagen kan temperaturen ved ekvator komme opp i 25 plussgrader, omtrent som på en god norsk sommerdag. Den røde planet som Mars også kalles har imidlertid en veldig tynn atmosfære som ikke klarer å holde på solvarmen. Om natten faller derfor temperaturen kraftig og 100 minusgrader er ganske vanlig.

Mars har en forholdsvis avlang bane. Det betyr at med litt under to års mellomrom er planeten forholdsvis nær Jorden og Solen steker ekstra sterkt. Akkurat som på Jorden er det imidlertid noen områder som blir sterkere oppvarmet enn andre. Hos oss kan dette få luften til å stig og lage tordenbyger på ettermiddagene. På knusktørre Mars (det er is under overflaten, men det hjelper ikke i denne sammenhengen) stiger luften og erstattes av luft fra omgivelsene. Dermed begynner det å blåse og vinden drar oppstøv fra overflaten. Støvet klarer å holde på solvarmen og det oppstår en slags drivhuseffekt. 

Varm luft er lettere enn tung luft og den stadig varmere luften stiger fortere og fortere. Vinden øker på og stormen tiltar i styrke og omfang. Dette kan pågå i uker og måneder på Mars.

Sist gang det var virkelig store stormer der var i 2001. Da vokste stormen raskt til å innhylle hele planeten i mange måneder. Sett fra Jorden ble Mars forvandlet fra å være rød til å bli gul. Det var lett å se, også uten kikkert – jeg så det selv.

Denne gangen begynte stormene for noen uker siden og de har vokst i omfang. Mars begynner så smått igjen å få gulpreg over seg. Romfartøyene som kjører rundt på Mars får for lite strøm og er satt i krisemodus for å overleve uværet. Vi vet ikke hvordan uværene skal utvikle seg eller hvor lenge de vil vedvare, men vi kan følge med på dette utover høsten.

Mars er nemlig i ferd med å bli et flott objekt på himmelen igjen. Dersom du har en perfekt flat horisont mot nordøst kommer Mars til syne rett etter midnatt i Sør-Norge, men vi andre må vente en times tid før vi ser Mars på østhimmelen. Utover høsten kommer planeten stadig nærmere Jorden og 19. desember er den aller flottest. Utrolig nok vil Mars på selveste julaften passere bak fullmånen. Dette blir en interessant skue og en flott julegave for alle som er interessert i rommet!

Så følg med! Kanskje kan vi se en hel planet skifte farge!

Du kan ellers lese mer om Mars og utforskningen av den på astronomi.no. 

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag kveld sendes romsonden Dawn ut i rommet for å undersøke de to store asteroidene Vesta og Ceres. Disse helt ulike objektene vil hjelpe oss å forstå hvordan Solsystemet og Jorden ble til. Vesta har et kollossalt krater som oppstod da den kræsjet med en annen asteroide. Biter som ble slynget ut har landet på Jorden som meteoritter! 

For 4,6 milliarder år siden var Solsystemet en gigantisk malstrøm med stoff. I midten samlet det seg en stor klump som ble stadig varmere, tyngre og større. Den ble til vår sol. I resten av malstrømmen oppstod det mindre klumper som ble til planetene. De innerste planetene ble solsvidde og de lette stoffene "kokte bort". Resultatet ble steinplanetene Merkur, Venus, Jorden og Mars. Lenger ute klarte store mengder stoff å samle seg i gasskjempene Jupiter og Saturn. 

Mellom Mars og Jupiter var det svært mye stoff, men Jupiters voldsomme tyngdekrefter rev og slet så mye i dette at klumpene aldri klarte å samle seg til en planet – bare småplaneter, eller asteroider. I dag svever millioner av asteroider mellom Mars og Jupiter. Noen er under 1 kilometer store, andre er flere hundre kilometer i diameter.

Fremst blant de minste 

Den største av asteroidene er Ceres (bildet under) som med oppdagelsen i 1801 ble den første asteroiden som ble funnet. Vesta kom i 1807 som nummer fire. NASAs romsonde Dawn som skytes ut fra Cape Canaveral lørdag kl. 22.09 norsk  tid, siktes først inn på Vesta. Sonden skal komme frem i 2011 og går inn i bane for å kartlegge objektet. I 2015 skal Dawn komme frem til Ceres. Dette blir første gang et romfartøy går inn i bane rundt to objekter på samme ferd. 

Ceres og Vesta er temmelig forskjellige:

Vesta (bildet øverst) preges av et krater som med sin diameter på 495 kilometer er nesten like stort som asteroiden (diameter 530 kilometer). Et tilsvarende stort krater på Jorden ville omfattet hele Stillehavet. Krateret oppstod da Vesta kræsjet med en annen, mindre, asteroide. I sammenstøtet ble mer enn 50 mindre asteroider dannet av biter som ble blåst ut i rommet. Disse asteroidene kalles vestoider. En rekke småbiter svever også rundt i rommet og en del av disse har falt ned på Jorden. Man kan skaffe seg biter av slike på astrobutikken.no.  

I sin barndom ble Vesta så sterkt varmet opp at de indre delene smeltet og tunge stoffer sank inn i midten. Denne prosessen, spor av mulige vulkaner og andre overflatetrekk vil gi oss fascinerende og forbløffende innblikk i vårt solsystems fjerne tilblivelse. 

Ceres er den største asteroiden i de indre delene av Solsystemet. Den er 950 kilometer i diameter og rund. Ceres inneholder 31% av alt stoffet i  asteroidebeltet (Vesta inneholder 7%) og er trolig helt forskjellig fra Vesta. Antagelig har Ceres en kjerne av stein, omgitt av et lag med vann-is som er 60-120 kilometer tykt. Ytterst er det et tyn lag med støv og stein. I august 2006 fikk Ceres på grunn av sin størrelse status som dvergplanet. 

Ved å studere overflatene på disse asteroidene finner vi ut hvordan forholdene var rett etter at Solsystemet ble til. Vi kan vente skarpe bilder av disse mystiske verdenene og kan forvente oss fjell, canyons, kratere, sprekker og urgamle lavastrømmer. Dawns reise til asteroidene blir samtidig en reise tilbake i tid til Solsystemets tidligste barndom. 

Les mer om prosjektet på astronomi.no. Der finner du også en del lenker til mer informasjon. Men NASAs side om Dawn http://dawn.jpl.nasa.gov/ er det vel verdt å ta en kikk på. 

Biter av Vesta, Månen eller andre himmellegemer kan du altså skaffe deg gjennom www.astrobutikken.no. 

Her kan du teste hvor god du er til å kræsje asteroider og til å knuse planeter.

Du kan lese mer om asteroider, nedslag og kollisjoner:http://www.bangirommet.no  

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende