Kometen som passerte uvanlig nær Jorden i begynnelsen av mai la fra seg enorme mengder med støvpartikler mens den gikk i oppløsning. Dersom slike støvskyer treffer Jordens atmosfære, vil de utløse intense meteorstormer. Støvskyene er på sitt nærmeste til natten, men er da likevel 7,5 millioner kilometer fra Jorden. Denne kometen har imidlertid vært så aktiv og eksplosiv at det ikke helt kan utelukkes at støvskyer kan nå helt frem til Jorden.

I dag tidlig var det en kortvarig, men intens meteorsverm med opptil 230 meteorer i timen. Det knytter seg nå en del spenning til om vi får en meteorstorm til natten. Sannsynligheten er liten, men det kan lønne se å ta en tur ut fra midnatt og frem til 03-tiden for å se om et av naturens mest imponerende fenomener utspiller seg!

Når støvpartiklene fra en komet kommer inn i atmosfæren, brenner de opp på grunn av luftmotstanden. Fra bakken ser vi dette som en meteor – et stjerneskudd. Dersom Jorden kolliderer med en hel støvsky, kommer det mange støvpartikler inn i atmosfæren på kort tid. Dette ser vi som en meteorsverm eller til og med en meteorstorm.

En meteorsverm har "storm" styrke når det forekommer minst 1000 meteorer i timen. Meteorstormer er meget imponerende skuer, men nattehimmelen i Norge er lys. Vi vil derfor bare se de aller klareste meteorene og antagelig bare fra Sør-Norge.

Jeg skal ihvertfall ut i natt for å kikke!! Om vi er riktig heldige kan det bli litt av et skue!

Du kan lese mer om meteorstormer og objekter som treffer Jorden i boken Bang! som jeg har skrevet.

Meteorsteormer er uhyre sjeldne og de færreste får noen gang se en slik. De kan gå flere tiår mellom hver gang de forekommer og da bare i  noen få timer av gangen. Samtidig må det være natt, klarvær og du må være utendørs for å få oppleve fyrverkeriet.

Meteorer kan observeres med radio på bestemte måter. Her kan du se de siste observasjonene.

Eventuelle meteorer kan sees på sørøst-himmelen etter midnatt.

Du kan lese mer om meteorer og meteorsvermer her. 

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Europeiske forskere har oppdaget et solsystem som er ganske likt vårt eget. For første gang er det funnet en planet utenfor vårt solsystem som befinner seg i den såkalte beboelige sonen. Solsystemet inneholder minst tre planeter og dessuten et asteroidebelte. Minst to av planetene er steinplaneter av samme type som vår egen klode, men noe større. Oppdagelsen blir presentert i det meget prestisjefylte forskningstidsskriftet Nature 18. mai.

Dette er en oppdagelse jeg og andre astronmer virkelig har ventet og håpet på, men kanskje ikke helt trodde på at vi ville få.

Ved hjelp av det 3,6 meter store HARPS-teleskopet til den europeiske organisasjonen ESO (European Southern Observatory), har en forskergruppe i lang tid søkt etter planeter rundt andre stjerner. Teleskopet befinner seg i Chile og har ekstremt gode observasjonsforhold.

Planeter rundt andre stjerner drar litt i sine moderstjerner med sine tyngdekrefter. De får derfor moderstjernen sin til å sjangle gjennom rommet. De ørsmå bevegelsene sideveis kan måles med ekstremt fintfølende instrumenter og gjennom langvarige undersøkelser er det mulig å finne ut antall planeter, hvor langt de er fra moderstjernen og hvor lang tid de bruker på å gå en gang rundt stjernen sin.

 Hittil er bare store planeter som går i trange baner rundt sine moderstjerner oppdaget. Bare disse trekker nok i stjernen sin til at vi kan registrere det fra Jorden. Men de siste par årene er stadig mindre planeter oppdaget. De minste er på størrelse med Neptun i vårt solsystem.

 Tre Neptun-planeter

Oppdagelsene som nå annonseres er gjort rundt stjernen HD 69830 som er litt mindre enn Solen og ligger 41 lysår unna i stjernebildet Puppis (Akterstavnen). Stjernen er så vidt mulig å skimte fra helt mørke steder, men kan ikke sees fra Norge.

Tre planeter er oppdaget. De bruker henholdsvis 8,67, 31,6 og 197 døgn på å gå en gang rundt moderstjernen sin. Denne stjernen påføres hastighetsvariasjoner på omkring 9 km/t. Dette svarer til rask gangfart. Det er godt gjort å registrere disse når stjernen farer gjennom rommet med mange hundre tusen kilometer i timen!

Vi vet ikke nøyaktig hvor stor masse planetene har, men de må veie mellom 10 og 18 ganger så mye som Jorden. Den innerste planeten er antagelig en ren steinplanet, den midterste består av både stein og gass, mens den ytterste planeten trolig har samlet seg god del is. Kjernen består antagelig av is og stein og rundt dette er det en tykk kappe av gasser. Simuleringer på datamaskiner viser at planetsystemet er stabilt slik som vårt eget. Planetene vil ikke plutselig forandre sine baner. 

Den ytterste av de tre planetene ser ut til å befinne seg nær innergrensen til den såkalte beboelige sonen rundt stjernen. Dette er et området der temperaturen tillater at flytende vann kan eksistere. Vi vet selvsagt ikke om det virkelig er liv på denne planeten, men liv på vår planet er avhengig av flytende vann. Fordi denne Neptun-lignende planeten har mye større masse enn Jorden, ligner den antagelig ikke på vår planet.

Enda mer eksepsjonelt

Bare disse oppdagelsene er nok til å betegne dette solsystemet som en eksepsjonell oppdagelse. Men NASAs infrarøde teleskop Spitzer  har i tillegg vist at stjernen trolig omgir seg med et asteroidebelte – maken til det vi finner mellom planetene Mars og Jupiter i vårt solsystem.

Oppdagelsen må kunne betegnes som sensasjonell og gjør leting etter livsformer i fjerne solsystemer enda mer aktuelt.

Du kan lese mer og følge oppdateringene om saken her.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Synes du jordkloden er stor? Selv om vi flyr i nesten 1000 kilometer i timen, ville det tatt oss over 40 timer å reise en gang rundt kloden vår. Men i forhold til dimensjonene i rommet blir dette småtteri!!

Jeg ble litt fascinert av denne linken som viser dimensjonene til planetene og Solen i forhold til hverandre.

Jupiter er temmelig liten i forhold til Solen. Jorden er igjen knøttliten i forhold til Jupiter. Men en ting er størrelsen til planetene, noe helt annet avstanden mellom dem.

Om vi krympet Jorden så mye at den var et millimeter stort sandkorn, ville Solen vært på størrelse med en grapefrukt. Du kan da lage en modell: Legg fra deg grapefrukten, skritt opp 15 meter og putt så sandkornet på plass. Mellom sandkornet ("Jorden") og grapefrukten ("Solen") er det nesten tomt rom. Bare enda mindre sandkorn som svarer til planetene Merkur og Venus kan puttes inn i mellom.

Avstanden fra Solen til Jupiter ville i denne skalaen vært 70 meter og til den ytterste planeten Pluto 600 meter. Om vi plasserte grapefrukten i Oslo, ville den nærmeste stjernen vrt en tilsvarende grapefrukt plassert på Kanariøyene, 4200 kilometer unna!

Du kan lese mer om de utrolige dimensjonene her.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den første delen av kometen SW3 som jeg skrev om i går har nå passert nærmest Jorden. Neste del vil passere oss enda nærmere på søndag. Minste avstand er 10 millioner kilometer, eller 26 ganger avstanden til Månen. Kollisjonsfare er det derfor ikke.

Det ene hovedfragmentet av kometen, kalt "B", har i noen dager vært lyssterkt nok til å kunne sees fra helt mørke steder. Som noen helt korrekt påpeker er nattehimmelen nå forholdsvis lys og dessuten lyser en fullmåne kraftig opp.

Det er derfor bare fra de mørkeste stedene i Sør-Norge at man kan ha noe håp om å klare dette objektet med øynene. I en liten prismekikkert skulle det ikke være problemer med å se den ulne tåkeflekken.

Utviklingen til lysstyrken time for time er avgjørende for om kometen skal kunne skimtes med øynene eller ikke. I 1996 økte lysstyrken helt uventet med en faktor 1000 og mye spennende kan skje de neste dagene. De utallige støvpartiklene som blåses ut kunne forårsaket tidenes meteorregn dersom de hadde nådd Jordens atmosfære. Veldig lite tyder på at de klarer det, men i 2022 vil Jorden sannsynligvis passere gjennom restene av utbruddene som finner sted nå. Da kan vi forvente en ganske fin meteorstorm. Jeg har allerede begynt å glede meg!

Vi kommer med eventuelle nyheter om utviklingen på nettstedet astronomi.no.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken foregår det et helt usedvanlig og spektakulært kosmisk drama i Jordens nærområde. En komet går i oppløsning mens den er på det nærmeste stevnemøte noen komet har hatt med Jorden på mer enn 20 år. Kometen hadde et dramatisk utbrudd 8. mai og endrer seg nå time for time. Det er unikt at et så dramatisk himmelshow finner sted så nær oss at alle kan følge det. Kometen, som kalles 73P/Schwassmann-Wachmann 3 etter oppdagerne, er tidvis synlig uten kikkert fra Sør-Norge. Vi forkorter kometens lange navn til SW-3. 

Kometen revnet i fem hoveddeler i 1996. Av disse er det B og C som fortsatt er lette å finne. C-delen passerer nærmest Jorden 11. mai og er da 12 millioner kilometer unna. 14. mai farer del B forbi bare 10 millioner kilometer fra Jorden – 26 ganger lenger unna enn Månen. Dette er likevel adskillig nærmere enn den berømte kometen Hyakutake som var 15 millioner kilometer fra oss og var litt av et skue. SW3 er nærmest Solen først 7. juni.

Siden begynnelsen av mars har over 60 biter løsnet fra SW3, men nå har kometen kommet så nær Solen at den begynner å få alvorlige problemer og den har store utbrudd mens den revner.

Når biter løsner, slipper store mengder gasser og støv ut i verdensrommet og øker lysstyrken til kometen kraftig. Det er mulig at kometen ikke overlever dette nærbesøket med Solen.

Livgivende og livstruende

Selv om SW3 passerer nær oss, er det ingen fare for sammenstøt med Jorden. I boken ”Bang!” som nylig ble utgitt beskrives konsekvensene av slike nedslag på Jorden og Månen og hvordan kometene forårsaker meteorsvermer. I juli 1994 kolliderte 21 deler av kometen Shoemaker-Levy 9 med Jupiter i den uten sammenligning mest dramatiske hendelsen i vårt solsystem i det 20. århundre. Dersom Jorden hadde vært målskiven ville vår sivilisasjon blitt utslettet mer enn 20 ganger på en uke!

Sommeren 2005 var det menneskenes tur til å bombardere en komet. Romsonden Deep Impact ble sendt rett mot en kometkjerne og kræsjet siden 372 kg med 37 000 km/t. Resultatet ble en gigantisk utblåsning og et digert krater. Hensikten var å finne ut hvordan kometkjernene er bygget opp.

Kometene er meget viktige, men fortsatt ganske uutforskede selv etter fjorårets kræsjferd. Mye av vannet på Jorden og andre planeter kommer fra kometnedslag. I tillegg har de forsynt Jorden med molekyler som har fungert som byggesteiner for livet.

Skitne snøballer

Kometer er skitne snøballer som ble til av restmateriale fra Solsystemets tilblivelse for 4,6 milliarder år siden. De har tilbragt tiden i den intense kulden ytterst i Solsystemet. Av og til blir en av dem forstyrret i sin bane og begynner å stupdykke innover mot solvarmen. Etter hvert vil is og frosne gasser fordampe og sprute ut. Stoffet river også med seg støv og danner et tåkete hode rundt snøballen. Mens snøballen er noen få kilometer stor, kan tåkehodet være 100 000 kilometer bredt. Kjernene i SW3 er neppe mer enn en kilometer i diameter.

Deretter feier solvinden (partikler som strømmer ut fra Solen) og solstrålingen gassen og støvet utover og danner halen som er så typisk for kometer. Halen kan bli opptil 300 millioner kilometer lang.

Når det gjelder SW3 gjør solvarmen at snøballen – kometkjernen – går i oppløsning. Man har sett dette skje med omkring 30 kometer hittil, men knapt noen gang tidligere med en komet som har passert så nær Jorden. Oppsmuldringen er meget spennende fordi den avdekker friskt stoff i det indre av kometen og lar oss studere urstoffet fra Solsystemets tilblivelse. Kometkjernen inneholder mye vannis og mange interessante stoffet. For noen uker siden ble det vist at de kompliserte molekylene i kometkjerner antagelig fungerte som byggesteiner for livet da det utviklet seg her på Jorden. Mye av vannet både på Jorden og andre planeter kommer dessuten fra kometer som opp gjennom milliarder av år har truffet planetene.

Viktig lærdom

Under den kommende nærpasseringen kan vi derfor lære mye om kometer, men har også en unik sjanse til å se et himmellegeme dø. Det kan faktisk hende at kometkjernen går helt i oppløsning. Den kan også få kraftige utbrudd som gjør at den blir enda mer lyssterk enn den er nå. Første gang SW3 hadde et utbrudd og delte seg – i 1995 – ble lysstyrken hele 1000 ganger større på svært kort tid! 8. mai i år ble lysstyrken 25 ganger sterkere på bare noen timer.

Kometen følges nå av astronomer over hele verden og er dessuten et yndet objekt for amatørastronomer – også norske.

Her kan du følge dramaet, se flere bilder og dessuten finne stjernekart som viser hvor du kan se etter kometen.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende