I kveld sendes en romsonde til Pluto og to andre store objekter i de aller ytterste områdene av Solsystemet. Pluto er den eneste planeten i Solsystemet som aldri er besøkt av romsonder og vi vet veldig lite om denne knøttlille og svært fjerne iskloden.

Pluto er nesten 6 milliarder km fra Solen og mottar så lite solvarme at temperaturen er omkring 230 minusgrader. De siste årene er det oppdaget mange store objekter i de aller ytterste delene av Solsystemet og det foregår nå intense diskusjoner blant astronomer om Pluto virkelig skal regnes som en planet.

Romsonden skal utforske objekter som har ligget uforandret i ismørket siden Solsystemet ble til for 4,6 milliarder år siden. Siden det er så utrolig langt til Pluto, kommer sonden først frem i 2015 selv om den vil ha den største hastigheten til noen sonden som er sendt fra Jorden. Les mer om dette utrolige prosjektet her. For første gang skal vi får se Pluto på nært hold. De aller beste teleskopbildene viser planeten bare som en diffus, liten flekk. Du kan også følge oppskytningen "live" på nett-TV fra NASA.

Her finner du mer om årets store begivenheter i rommet.

Oppdatering kl. 19:18: Oppskytningen er utsatt til tidligst kl. 19.45 norsk tid for at man skal få tid til å sjekke ut et problem med en ventil og dessuten vurdere vindkastene som er i sterkeste laget på oppskytningsplattformen.

Oppdatering kl. 19:43: Oppskytningen er utsatt til kl. 20.10 norsk tid p.g.a. sterk vind. Problemet med ventilen er nå løst.

Oppdatering kl. 20:00: Oppskytningen er igjen utsatt til kl.20.30 for at man skal rekke å få inn vinddata fra ballonger som er sendt opp.

Oppdatering kl.20.27: Det har vært problemer med Deep Space Network som er nødvendig for å kunne kommunisere med romsonden når den er i rommet. Dette er nå rettet, men man har for sikkerhets skyld utsatt oppskytningen til kl. 20.50 norsk tid.

Oppdatering kl. 20:47: Dette skal visst ikke bli så enkelt. Nok en utsettelse, denne gangen til kl. 21:05.

Oppdatering kl. 21:00: Siste sjanse for i dag. Oppskytningen er utsatt til kl. 21.23 som er siste mulighet i dag. Går ikke det, må vi vente til i morgen. Årsaken er at man vil være helt trygge på vinden som fortsatt er på grensen til å være for sterk.

Oppdatering kl. 21:21: 2 min 34 sekunder før oppskyting ble det stopp fordi vinden ble for sterk igjen. Neste mulighet blir da først i morgen.

Det er oppskytningsmuligheter frem til kl. 2123 i dag og deretter nye muligheter hver dag frem til begynnelsen av februar. Dersom oppskytningen av denne Pluto-sonden mislykkes, vil vi neppe få noen nye mulighet til å undersøke planeten i detalj før om drøyt 200 år! Årsaken er at planeten langsomt fjerner seg fra Solen i sin avlange bane. Dermed vil planetens tynne atmosfære fryse til is som dekker landskapstrekkene. Dette tiner ikke før planeten nærmer seg Solen igjen om 210-220 år. Pluto bruker 248 år på et omløp rundt Solen.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søndag formiddag lander romsonden Stardust med unike prøver av en komet. I januar 2004 fôr Stardust forbi kometen Wild 2 på 300 kilometers avstand og samlet inn støvprøver. Kometer er blant de minst utforskede objektene i Solsystemet, men samtidig av de viktigste.

Da Solsystemet ble til for omkring 4,6 milliarder år siden, samlet overskuddsmateriale seg i ytterkanten, utenfor det nydannede planetsystemet. Der ute i iskulden har iskloder og skitne snøballer svevd siden den gang. De er fra noen få kilometer og oppover i størrelse. Det meget svake sollyset og temperaturer ned mot 230-250 kuldegrader har sørget for at objektene har endret seg lite på denne tiden.

Av og til blir en og annen av ”snøballene” forstyrret i sine langsomme baner rundt Solen og stupdykker innover mot det indre av Solsystemet. På vei innover mot solvarmen begynner is og frosne gasser å fordampe og spruter ut i rommet rundt snøballen. Stoffet legger seg som en tåke rundt snøballen. Den hurtige strømmen av partikler fra Solen, solvinden, dytter sammen med sollyset gassen og støvet utover og lager komethalen. Kometkjernen – den skitne snøballen – er typisk fra noen få kilometer til noen få mil stor. Tåken rundt snøballen kalles kometens hode og er opptil 100 000 kilometer tvers over. Halen kan bli 300 millioner kilometer lang.

Unike prøver

Komet Wild 2 er en ganske liten komet, men likevel bare den tredje som til da var fotografert på nært hold. Romsonden Stardust hadde imidlertid et spesielt instrument som klarte å smale opp massevis av ørsmå støvpartikler som hadde sprutet ut fra kometkjernen. Det kan dreie seg om så mange som en million og de største er kanskje en millimeter store.

Dette er de første prøver vi har tatt av en komet og de første prøvene menneskene overhodet har hentet fra et annet himmellegeme, om vi ser bort fra atomene som romsonden hentet fra solvinden for et par år siden.

Prøvene kan hjelpe oss å forstå hvordan Solsystemet ble til og utviklet seg i sin tidlige barndom. Kometene har tilført Jorden og andre planeter store mengder med vann og kompliserte organiske molekyler som kanskje har hjulpet livet å utvikle seg. Vi kan derfor lære mer om hvordan det kunne bli liv på vår egen planet.

Kometene er fortsatt mystiske, men samtidig trolig de viktigste brikkene for å forstå hvordan vi selv har havnet på denne planeten.

Nervepirrende landing

Landingen blir uhyre nervepirrende. Sist gang man forsøkte å lande en sonde fra rommet, Genesis i september 2004, gikk det galt. Fallskjermene åpnet seg ikke og sonden brakte ned i bakken. Heldigvis er mye av solprøvene reddet. Det er gjort store anstrengelser for å hindre kræsjlanding for Stardust.

Sonden kommer inn i atmosfæren søndag formiddag litt før kl. 11 norsk tid med omkring 46 000 km/t. Dette er den største hastigheten et menneskeskapt objekt har returnert med. Sonden blir synlig som en intenst lysende meteor på nattehimmelen lengst vest i USA. Ca. kl. 11.12 lander sonden med sine dyrebare prøver forhåpentligvis trygt i Utah i USA. Prøvene skal deretter bringes til et ekstremt rent forskningslaboratorium for meget grundige undersøkelser.

Les mer om prosjektet og landingen på astronomi.no.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld skjer det! Kl. 19.35 er Solen så langt sør på himmelen som den kommer og denne dagen er årets mørkeste. I dagene og ukene som kommer vil Solen gradvis komme høyere på himmelen og dagene blir lengre og lysere. I Oslo var Solen i dag bare 6,5 grader over horisonten og dagen var nesten 13 timer kortere enn ved sommersolverv i juni.

Ved polarsirkelen stod Solen akkurat i horisonten og lenger nord har den ikke vist seg i det hele tatt. Etter dagens vintersolverv kryper området med mørketid nordover. 15. januar kan Solen igjen sees i Tromsø.

Daglengden øker bare meget langsomt den første tiden etter vintersolverv. I Oslo blir dagen 6 minutter lenger og i Trondheim 12 minutter lenger frem til årsskiftet. Et eventuelt snødekke vil ha langt større innvirkning på hvor mørkt det er.

Jordens årstider skyldes at jordaksen heller. Helningsvinkelen er for tiden 23,5 grader og endrer seg meget langsomt med en periode på 41 000 år. For tiden retter aksen seg opp slik at polarsirkelen flytter seg litt nordover fra år til år. Jorden roterer rundt sin akse og i løpet av året flytter den skråstilte jordkloden seg en gang rundt Solen. I et visst punkt i banen skrår Jordens nordlige halvkule maksimalt vekk fra Solen. Sett fra nordlige bredder står Solen da lavest mulig på himmelen – dette inntreffer i kveld onsdag kl. 19.35. På sørlige bredder står Solen samtidig så høyt på himmelen som mulig og der er det da sommersolverv.

Les mer om konsekvensene for årstidene på astronomi.no.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om vi kikker mot nord på kveldene, vil vi se stjernebildet Storebjørn med velkjente den Karlsvognen. Dette er et svært viktig stjernebilde som er en grei veiviser til denne delen av himmelen. I hanken på Karlsvognen finnes dessuten en mangedobbel stjerne som er en fin synstest. I romertiden skal objektet ha blitt brukt for å sjekke om soldatene hadde tilstrekkelig godt syn.

Karlsvognen består av tre stjerner som danner ”draget” eller ”hanken” og fire stjerner som danner selve vognen. De to ytterste stjernene i vognen peker nesten rett mot Polarstjernen. I løpet av natten roterer Jorden og stjernebildene sklir over himmelen, men Polarstjernen står i ro. Stjernebildene danser rundt denne.

Den midterste stjernen i hanken på Karlsvognen ser ved første øyekast ut til å være ganske ordinær. De fleste vil imidlertid raskt se en stjerne til som står like ved siden av ”hovedtjernen”. De to heter Alcor og Mizar (hovedstjernen). Avstanden mellom de to er en femtedels grad (himmelbuen er delt inn i 180 grader). Men det stopper ikke der! Med en liten stjernekikkert er det lett å se at Mizar selv er dobbel. Dette ble oppdaget allerede i 1650 og Mizar var en av de første dobbeltstjernene som ble oppdaget. Avstanden mellom de to er en liten brøkdel av en grad – i virkeligheten er avstanden mellom dem 500 ganger større enn avstanden mellom Jorden og Solen. De bruker derfor minst 5000 år på å sirkle rundt hverandre.

Hver av disse to komponentene er imidlertid igjen doble!! Mizar er derfor i virkeligheten fire stjerner. Alcor som ligger et par lysår unna blir den femte. Vi vet ikke sikkert om Alcor er fysisk bundet til Mizar, men i tilfelle bruker den over 750 000 år på et omløp.

For et underlig sted å være! En god del av handlingen i boken ”3 dager ved Alcor” som min samboer Anne Mette Sannes har skrevet, foregår nettopp på en tenkt planet rundt stjernen Alcor. I dag vet vi at mange stjerner har planeter og vi kan anta at det også gjelder dobbeltstjerner. Det må være svært underlig å stå på planeter rundt doble eller multiple stjerner og oppleve flere soloppganger eller –nedganger.

I boken er det for øvrig 11-åringen Trym som får oppleve den merkelige naturen på den fremmedartede planeten.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nøytronstjerner er objekter med ekstremt intens tyngdekraft som gjør alt de kan for å holde disse knøttsmå stjernene sammen. Likevel må de gi tapt for de altetende tyngdekreftene til sorte hull. For få dager siden skrev jeg at vi er nærmere løsningen på mysteriet med kortvarige blink av intens gammastråling. Sist sommer ga et slikt gammaglimt på dramatisk vis oss innsikt i disse ufattelige fenomenene.

NASAs romobservatorium Swift observerte 24. juli et svært kortvarig blink – det varte bare noen få tusendeler av et sekund. Observasjoner av restene etter fenomenet har gitt uvurderlig informasjon om denne ytterst dramatiske hendelsen.

I kanskje så mye som flere milliarder år hadde en fjern nøytronstjerne gått i bane rundt et sort hull. De var begge rester etter voldsomme stjerneeksplosjoner som sprengte en stor og meget tung stjerne i fillebiter. Et sort hull har så voldsom tyngdekraft at ingenting kan slippe unna, ikke en gang lys.

En nøytronstjerne er ekstremt kompakt. En bit på størrelse med en sukkerbit fra en slik stjerne ville veid en milliard tonn her på Jorden. Den er restene etter en stjerne som veide mellom 10 og 25 ganger mer enn Solen. Sorte hull dannes når stjerner med minst 25 ganger Solens masse dør.

Einsteins generelle relativitetsteori forutsier at en slik nøytronstjerne er dødsdømt! Den vil langsomt gå i spiral nærmere og nærmere det sorte hullet. Kanskje kommer den bare noen millimeter nærmere for hvert omløp, men til slutt er den så nær at tidevannskreftene fra hullet sliter nøytronstjernen i filler.

Det dannes en skive av superhet gass som farer rundt hullet og gradvis svupper inn i det. Litt av gassen blir skutt ut fra skiven langs polene til hullet. I den samme retningen dannes store mengder energirik stråling –gammastråling.

Etter flere milliarder år nådde strålingen frem til Jorden og ble observert av blant annet observatoriet Swift som går i bane rundt Jorden. Utbruddet som ble kalt GRB 050724 bekreftet teoriene for de kortvarige gammaglimtene, men gjorde det også mulig å finne ut hvordan nøytronstjernen ble slukt. Den forsvant ikke i en stor jafs, men antagelig litt etter litt over flere minutter eller timer.

Du kan lese mer om gammaglimt her og her.

På astronomi.no kan du lese forklaringen på hva som skjer når nøytronstjernen blir slukt slik illustrasjonen over viser.

Vintersolverv

Det nærmer seg vintersolverv og snart vil det gå mot lysere tider igjen. Onsdag kl. 19.35 står Solen så lang sør på himmelen som den kan komme. For de som bor syd for ekvator betyr det maksimalt med lys og lange dager. For oss derimot betyr det mørketid og svært korte dager. Nord for polarsirkelen synes ikke Solen i det hele tatt, men himmelen lysner om dagen fordi Solen bare står noen få grader under horisonten.

I Oslo kommer ikke Solen høyere enn 6,5 grader over horisonten denne dagen som er nesten 13 timer kortere enn ved sommersolverv i juni. De første dagene øker dagen bare noen få minutter i Oslo – det er nesten umerkelig. Lenger nord er det mye mer å ta igjen og dagslengden øker raskere.

Gradvis vil Solen dag for dag komme lenger nordover på himmelen. Det betyr at den kommer høyere på himmelen og dagene blir stadig lengre.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Astronomene nærmer seg nå svaret på et av de største mysteriene innen astronomien. Løsningen er dramatisk og kanskje også litt skremmende!

Siden slutten av 1960-tallet har astronomene vært fascinert og forundret over kraftige utladninger av intens stråling som finner sted helt uten forvarsel. Fenomenet kalles gammaglimt fordi det hovedsakelig er såkalt gammastråling som sendes ut. Atmosfæren beskytter oss mot slik skadelig stråling og derfor er det bare fra satellitter fenomenet er mulig å studere.

Selv kortvarige astronomiske fenomener varer i uker og måneder. Men gammaglimt varer typisk i bare noen sekunder. Inntil 1997 var det ikke mulig å knytte dem til noen kjente objekter, man visste ikke avstandene til kildene, hvor store energimengder som var involvert eller noe som helst annet.

Moderne instrumenter klarte endelig å vise at kildene ligger milliarder av lysår unna oss og at fenomenet skyldes eksepsjonelt voldsomme eksplosjoner. I et minutts tid kan et gammaglimt sende ut like mye energi som hele resten av Universet til sammen!

Det er to typer gammaglimt – kortvarige og langvarige. De langvarige holder det i gjennomsnitt gående i 15 sekunder, de kortvarige i bare 0,1 sekund! De siste 7-8 årene har vi funnet ut at de langvarige gammaglimtene skyldes svært tunge stjerner som sprenger seg selv i fillebilder i såkalte hypernova-eksplosjoner. Hypernovaer er mye, mye kraftigere enn supernovaer. I eksplosjonen dannes det et sort hull.

Korte glimt, langvarig mysterium

Omkring en tredjedel av gammaglimtene er av den kortvarige typen. Inntil i sommer har de vært et stort mysterium, selv om en del ting har tydet på at de skyldes at svært kompakte stjernerester smelter sammen.

Døende stjerner av soltypen etterlater seg hvite dverger som er på størrelse med Jorden. De er så tette at en klump av stoff på størrelse med en sukkerbit ville veid opptil 30 tonn her på Jorden.

De langt tyngre stjernene etterlater seg knøttsmå nøytronstjerner. De er så tette en bit på størrelse med en sukkerbit ville veid en milliard tonn. Dette svarer til Mount Everest dyttet inn i en sukkerbit!

De aller mest kompakte restene er sorte hull fordi tyngdekreftene hindrer alt, til og med lys, i år forlate objektet.

Dersom for eksempel to nøytronstjerner går i bane rundt hverandre, vil de gradvis nærme seg hverandre og smelte sammen. Denne prosessen varer bare noen millisekunder og på denne tiden rives nøytronstjernene i stykker og virvler rundt hverandre som en kolossalt energirik skive av superhet gass.

I sommer klarte astronomene endelig å observere omgivelsene til et kortvarig gammaglimt. Siden er ytterligere to gammaglimt observert i stor detalj. Observasjonene bekrefter at disse superblaffene skyldes kompakte objekter som smelter sammen.

Les mer om gammaglimt her og på det norske nettstedet for gammaglimt.

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Romsondene som nå utforsker planetene Mars og Saturn gjorde store oppdagelser sist uke.

Cassini går i bane rundt Saturn, omkring 1,5 milliarder kilometer hjemmefra, og tar utallige blinkskudd av ringene og månene som svever rundt den merkelige og vakre planeten.

Ukens oppdagelse er fontener som spruter ut i rommet fra månen Enceladus. Fra sydpolen viser bildene stoff som spruter flere hundre kilometer opp fra bakken og lager skyer av isbiter. Utbruddene forsyner også månen med stoff som lager en tynn atmosfære – den ble oppdaget tidligere i år.

Stoffet som slynges ut holder adskillig lavere temperatur enn vulkansk materiale her på Jorden – omkring 130 kuldegrader!

Les mer på astronomi.no.

Samtidig har instrumentet Marsis på den europeiske romsonden Mars Express endelig begynt å undersøke skorpen på planeten. Blant ukens oppdagelser er et begravd krater og et tykt lag med is 1,5-2,5 kilometer under overflaten. Marsis har også oppdaget at Mars en gang for lenge siden hadde store mengder flytende vann i en lengre periode. Spørsmålet er om liv kan ha rukket å utvikle seg.

De løpende oppdagelsene og bildene kan følges her.

Flotte planeter på himmelen

Tidlig på kveldene kan vi nå se et intenst lysende objekt mot sørvest. Det står ganske lavt, så du må ha en lav horisont uten høye åser, trær eller bygninger for å få øyet på objektet. Dette er planeten Venus som nå er usedvanlig lyssterk. Om du er på et helt mørkt sted, skal planeten kaste såpass mye lys at det kan være mulig å se svake skygger bak trær og gjenstander.

Hele natten kan vi se et oransje/rødt lys som glir over himmelen fra øst mot vest i løpet av natten. Det er planeten Mars som fortsatt er et flott objekt etter nærpassasjen for fem uker siden.

I øst kommer stjernebildet Orion opp utpå kvelden. Dette praktfulle stjernebildet inneholder klare stjerner og en gasståke der solsystemer er i ferd med å dannes. Et stykke til venstre for Orion er Saturn oppe fra utpå kvelden. Den er synlig som en ganske klar, gulhvit prikk. I en liten stjernekikkert er det mulig å se ringene som har gjort planeten så berømt.

Se astronomi.no for kart over de viktigste planetene, stjernene og stjernebildene som til en hver tid er synlige på nattehimmelen.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå skjer det mye i rommet! Den amerikanske romsonden Cassini har siden juli i fjor gått i bane rundt den fantastiske ringplaneten Saturn. Sonden har tatt utallige blinkskudd, deriblant det vi ser over. Det viser månen Rhea og litt av det merkelige ringsystemet som består av milliarder på milliarder av funklende isbiter.

Rhea er 1528 kilometer i diameter og ser her ut til å sveve under ringene. Mange flere blinkskudd kan nytes på nettstedet astronomi.no. De siste bildene finner du her.

Fullt så heldige var ikke japanerne som søndag skulle å hente en prøve av asteroiden Itokawa. Romsonden Hajabusa går i bane rundt denne asteroiden. Sonden sendte ut en liten del som skulle treffe asteroiden for å styre sonden ned slik at den kunne ta en prøve. Dessverre sviktet styringen på markørdelen bare 10 meter fra asteroiden og operasjonen var mislykket. Et nytt forsøk vil finne sted i løpet av noen dager.

Jeg har tidligere nevnt den knøttlille norske sonden som ble sendt ut i rommet. Ingen har hørt noe fra den. Ifølge prosjektledelsen kan feilen være at sonden fortsatt sitter fast i hovedsonden som bragte den ut i rommet. Det vil bli gjort forsøk på å løsne den norske sonden og romprosjektet er derfor slett ikke gitt opp ennå.

Som om ikke dette er nok, pågår det nå intense undersøkelser av Mars med den europeiske romsonden Mars Express. Den bruker sin bakkeradar Marsis til å undersøke bakken og lete etter nvann opptil 5 kilometer ned. De mest spennende undersøkelsene vil bli gjort i desember, men det ventes at det tar tid med analyser før vi får svaret. jeg venter in enorm spenning på dette fordi vi trolig får svaret på hvor vannet på Den røde planet har gjemt seg. En gang var det store mengder flytende vann på overflaten. I dag er det knusk tørt.

Selv er jeg mest spent på nærmere begivenheter denne helgen. Søndag er det dåp for min datter Aurora som ble født i august. Hun er oppkalt etter nordlyset og må naturligvis døpes under nordlyset – i Elverhøy kirke i Tromsø!

Forøvrig signerer min samboer Anne Mette Sannes og jeg våre bøker "3 dager ved Alcor" og "Solsystemet" i Tromsø lørdag 13-14. Stikk gjerne innom for å kjenne på meteoritter og slå av en prat.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi nærmer oss årets aller mørkeste tid. Lengst nord har mørketiden alt satt inn. Dermed er det også en fin tid for å kikke på stjerner og planeter! Det er flere himmelske perler som er lette å finne.

På nattehimmelen er det den røde Mars som regjerer. Nest etter Månen er Mars fortsatt klarest nattestid. Den står i øst tidlig på kvelden og følger stjernene når de glir mot vest i løpet av natten. Mars forsvinner under horisonten grytidlig om morgenen.

Et stykke til venstre for Mars kan vi se en diffus flekk. Om vi ser nærmere etter, består flekken av flere enkeltstjerner. Dette er Syvstjernen, eller Pleiadene som den også kalles. Objektet er en fin test på syn og observasjonsforhold. Fra lavlandet er det vanlig å se 6 eller 8 enkeltstjerner. Fra fjellet er det under perfekte forhold mulig å skimte minst 11 stjerner. I en liten prismekikkert er Pleiadene et imponerende skue.

I kveld står den avtagende, men nesten fulle Månen vest for Pleiadene. Ved 21-22-tiden kommer det iøynefallende stjernebildet Orion opp i øst. Akkurat i kveld står det nede til høyre for Månen. Midt i stjernebildet danner tre stjerner ”beltet”. Oppe til venstre for beltet ligger den lyssterke, oransje gigantstjernen Betelgeuse. Like langt nede til høyre for beltet ligger den blå stjernen Rigel. Disse har veldig ulik farge og temperatur!

Rett under beltet kan vi på klare og mørke netter se en tåkeflekk (det må være helt mørkt, så det liten sjanse for å se dette fra bystrøk). Det er Oriontåken – en stjernefabrikk der det for tiden fødes tusenvis av stjerner og planeter. En slik fødsel tar opptil flere titalls millioner år.

På astronomi.no kan du finne stjernekart for hele landet for det tidspunktet du ønsker.

Opplev Solsystemet i Bodø!

I morgen søndag (20/11) kommer Astrofestivalen til Luftfartsmuseet i Bodø. Du kan da gå gjennom en lysende modell av vårt solsystem krympet 10 milliarder ganger. I den målestokken er Jorden et sandkorn, mens Solen er en grapefrukt 15 meter unna. Det blir også en rekke andre opplevelser.

Både undertegnede og min samboer Anne Mette Sannes kommer for å signere barnebøker vi har gitt ut i høst. Anne Mette har kommet med den ulidelig spennende boken ”3 dager ved Alcor” som handler om en gutts ufrivillige opplevelser i verdensrommet. Jeg presenterer boken ”Solsystemet” som forteller mer om planetene og de andre objektene som svirrer rundt Solen. Du kan også lese mer om avstandene i modellen som du opplever i Bodø.

Jeg holder også foredraget ”Bang!”.

Vurdert til: av 34 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden tidlig i høst har Japan hatt en romsonde i bane rundt asteroiden Itokawa. Asteroider er kampesteiner som svever i baner rundt Solen. De klarte aldri å samle seg til planeter da Solsystemet ble til for 4,6 milliarder år siden. Det er først de siste årene vi har klart å besøke disse merkelige objektene.

Japans sonde Hajabusa går nå i bane rundt en av disse steinene og prøvde for noen dager siden å landsette en mikrosonde. Den 600 gram lette Minerva skulle ha fotografert asteroiden overflate og målt temperaturen der for å undersøke hva slags struktur asteroiden har.

Sonden ble sluppet fra moderfartøyet, men forsvant ut i rommet på grunn av en feil. Det er også problemer med hovedsonden, men man håper å klare å gjennomføre resten av prosjektet likevel. Ett av tre stabiliseringssystemer sviktet 31. juli. System nummer to sviktet 3. oktober.

Her ser vi skyggen av Hajabusa på overflaten av asteroiden. Sonden skal lande på Itokawa 19. og 25. november for å samle små prøver av overflaten. Deretter skal sonden fjerne seg og den ankommer Jorden i juni 2007 med disse unike prøvene. Vi har aldri tidligere klart å hente prøver av en asteroide!

Dette er spennende for å finne ut mer om hvordan Solsystemet har utviklet seg. Du kan lese mer om asteroider her.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende